KOMMENTARMagasin

Du skal høre mye...

De sosiale forskjellene i Norge øker, men vår nye folkehelseminister bagatelliserer levekårenes betydning for folkehelsa.

AV
Publisert
Oppdatert:

Vi er blitt vant til litt av hvert de siste par årene når det gjelder politiske utspill. Jeg tenker selvsagt først og fremst på den amerikanske presidentens utallige utspill på Twitter og andre steder. På en trist måte blir vi herdet, vi trekker på skuldrene, og ser hoderystende bort, det er jo ikke ende på. Men det er fortvilende, vi snakker tross alt om kanskje den aller mektigste posisjonen på planeten.

Så ille er det ikke her på berget. Gud forby. Men jeg må si jeg holdt på å få kaffen i vrange da jeg så vår nye folkehelseminister nærmest oppfordret folk til å fortsette å røyke og drikke som de måtte ønske.

«Folk må få røyke, drikke og spise så mye rødt kjøtt de vil», uttalte hun til media. På en måte er det skyggeboksing, det er vel ingen som har gått inn for noe forbud mot at den enkelte skal få gjøre som han eller hun vil på dette området. Og hun kan forsvare seg med at ikke oppfordrer folk til å gjøre mer av det. Hun har sågar i ettertid sagt at det er lurt å stumpe røyken. Tenk det.

Men som en uttalelse fra en folkehelseminister står det til stryk. Hun bagatelliserer levevanenes og levekårenes betydning for folkehelsa. OG: Jeg har ennå ikke sett at hun problematiserer kanskje den største trusselen mot folkehelsa, nemlig de økende sosiale forskjellene.

I en fersk forskingsrapport fra Folkehelseinstituttet, konkluderes det med at det er nesten 14 års forskjell i forventet levealder for menn mellom de som tjener mest og de som tjener minst i Norge. For kvinner er forskjellen litt mer enn åtte år. Forskjellene har økt betraktelig fra 2005 til 2015.

De store og økende forskjellene i levealder har vakt internasjonal oppsikt, fordi vi er kjent for å være et land med relativt små sosiale forskjeller og vi har et offentlig finansiert helsevesen. Rapporten viser at forventet levealder stiger jevnt med inntekt. Men i bunnen av inntektsfordelingen ser man hva forskerne kaller et fossefall. Da faller forventet levealder skarpt, spesielt blant menn.

Rapporten viser at blant menn med absolutt lavest inntekt, bodde 50 prosent alene uten barn. Blant dem med høyest inntekt bor 10 prosent alene. Det er også en stor forskjell i utdanning. De mest utslagsgivende dødsårsakene i studien, var hjerte- og karsykdom og kreft, hvor røykevaner er en viktig faktor. I tillegg så forskerne at mange dødsfall hos yngre mennesker under 60 år var selvmord og rusrelaterte dødsfall. Ensomhet går på liv og helse løs. Ikke nok med det. Ulikhetene i dødelighet i Norge er større enn i alle de andre nordiske landene. Norge er verstingen i Norden.

Tiltak for å redusere sosiale forskjeller, er politiske. Det handler om økonomisk politikk, skattepolitikk, utdanningspolitikk, arbeidslivspolitikk, næringspolitikk, familiepolitikk osv. Det handler om å hindre at ungdom dropper ut av skolen, samt å hjelpe dem til å komme i arbeid. Det handler om at unge skal ha tro på framtida. Men arbeidslivets «jernlov» er tøff: Hvis du ikke er produktiv nok, får du ikke jobb. Og andelen unge menn uten utdanning som har en jobb å gå til, har stupt de senere årene. Det tegner ikke bra i det hele tatt. Og det blir ikke flere jobber til disse ved å stramme inn rettigheter som f.eks. arbeidsavklaringspenger.

Dessverre øker de sosiale ulikhetene i hele den vestlige verden. En tragisk konsekvens av dette, er at dette baner vei for økende ytterliggående høyrepopulisme. Vi så det nå nettopp i EU valget. Det er en nifs utvikling vi her er vitne til.

På et møte i Skien i april, uttalte Eva Joly at de store økonomiske ulikhetene som nå utvikler seg mellom folk, er en fare for hele vår sivilisasjon. Jeg er redd hun har rett. Jeg er dypt bekymret for at Sylvi Listhaug ikke på noen måte skjønner (eller vil skjønne) rekkevidden av dette. Hun har tidligere gått til valg på et program hvor det sto at det ikke er noen offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidslivet. Politikken hun ønsker å føre, skaper større forskjeller.

Det overrasker meg at Erna aksepterer henne som folkehelseminister. Er Erna i ferd med å gå trøtt?

God helg!

Gisle Roksund, fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin

Trykk for å se kommentarer

Forsiden NÅ


FORSIDEN NÅ