LØRDAGSKOMMENTARMagasin

Den viktigste dagen i mai

Noen dager er viktigere enn andre. Nå i mai kommer det slike dager på løpende bånd. To er unnagjort allerede: 1. og 8. mai. Den ene er offentlig høytidsdag og rød dag i kalenderen. Den andre er en helt vanlig dag. Verden har endret seg såpass at det er på tide å vurdere å bytte om på fridagene, og heller legge til rette for en storstilt og kraftfull markering av 8. mai. Som altså er frigjørings- og veterandagen.

AV
Publisert
Oppdatert:

For hvorfor skal alle ha fri fra jobb for at den politiske venstresiden skal kunne gå i tog når andre og større farer truer?

Opphavet til markeringen av 1. mai er kjent: I 1886 streiket 200.000 amerikanske arbeidere for åttetimersdagen. Streiken pågikk i flere dager, og to streikende arbeidere ble drept. Så, den 4. mai skjer det fatale og det som senere er blitt kjent som Haymarket-tragedien: En uidentifisert demonstrant kaster en bombe mot politiet. I kaoset kom det til skuddvekslinger og da røyken lettet var sju politifolk blitt drept. Minst fire sivile ble drept og et ukjent antall ble såret. Åtte menn med «anarkistiske sympatier» blir senere arrestert. Hvorvidt de hadde noe med saken å gjøre, er sannsynligvis tvilsomt, men sju av dem blir dømt til døden og én til 15 år i fengsel. Mot slutten av 1887 blir fire av mennene hengt. Én begår selvmord i fengselet. I 1893 benådes de tre resterende av Illinois’ guvernør.

Kampen for åttetimersdagen fortsetter, og «amerikanske LO» beslutter å gjennomføre generalstreik den 1. mai 1890. Den annen internasjonale, som var en internasjonal sammenslutning av sosialistiske partier og arbeiderpartier, beslutter å gjøre 1. mai til en internasjonal demonstrasjonsdag fra 1890. Først etter krigen, i 1947, besluttet Norges Ap-regjering å gjøre 1. mai til offentlig høytidsdag.

I forbindelse med 100 årsjubileet for 1. mai i 1990, ga Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek ut et større, historisk tilbakeblikk på arbeiderbevegelsens viktigste festdag. Her framkommer det et nokså interessant perspektiv på denne dagen i perioden etter krigen: «I 1948 beseglet Arbeiderpartiet maidagen som en kampdag innad i arbeiderbevegelsen. Partiet erklærte krig mot kommunistene,» heter det i boken ført i pennen av Einar E. Terjesen. En katalysator for bruddet var kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia, og «for å være sikker på at NKP kom til å trekke seg fra 1. mai-demonstrasjonen, fremmet DNA og LO i fellesskap slagordet ’For fred, frihet og folkestyre, mot diktatur, ensretting og folkedemokrati’ som hovedparole for 1. mai-feiringen». Det ble opplagt ballade, men var et viktig grep for at Ap skulle sikre kontrollen i arbeiderbevegelsen: «DNAs eksklusjon av kommunistene var ikke bare et bidrag til den kalde krigen, men også et ledd i partiets forsøk på å uskadeliggjøre enhver opposisjon i arbeiderbevegelsen, først NKP, senere SF, SV og AKP».

På denne tiden var kritikk for Ap «ikke bare politisk, men også moralsk forkastelig og kunne ikke tolereres 1. mai», for «når DNA satt med regjeringsmakten, måtte også kritikk av offentlige myndigheter holdes borte fra 1. mai-demonstrasjonene. Kritikk av myndighetenes politikk ble automatisk en kritikk av Arbeiderpartiet,» hevder Terjesen.

Ap fikk aldri full kontroll over 1. mai-markeringene, men det er neppe tvil om at denne dagen – i seg selv – har vært et viktig for Ap og partiets behov for å befeste sin posisjon som det førende på venstresiden. Dette er åpenbart annerledes i dag, men samtidig har denne dagens innhold endret seg underveis. Markeringen i 1972 bidro til nettopp at Ap mistet kontroll gjennom en helt bisarr hovedparole: Ap forsøkte å gjøre 1. mai til en mobiliseringsdag for norsk medlemskap i EF. Det gikk «sånn passe» og førte etter hvert og i de påfølgende årene til større samling om «arbeiderbevegelsens ideer og mål». Også de borgerlige partiene har forsøkt å finne sin plass 1. mai. Allerede i 1952 arrangerte Oslo Unge Høyre et møte 1. mai, med stortingsrepresentant Rolf Stranger som hovedtaler.

Ingen bør være i tvil om viktigheten av, eller om det er grunnlag for å stille spørsmål ved, arbeiderbevegelsens bidrag til skikkelige, ordentlige og gode arbeidsforhold og -vilkår her i landet. Her har 1. mai spilt en sentral rolle. Det er like vel grunn til å spørre seg om vi trenger en offentlig høytidsdag for å markere alle de andre sakene, der mange av dem (men slett ikke alle) har et klart venstresideperspektiv. Alt fra kampen for selvbestemt abort, utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget, boikott av Sør-Afrika, nei til atomvåpen, fritt Palestina og Vietnamkrigen har vært typiske 1. mai-paroler. En moderne og lokal variant er «Nei til deponi» i Brevik. Særlig det siste er veldig lett å stille seg bak, men er det en typisk og god 1. mai-parole?

Det er fortsatt mye som bør bli bedre i norsk arbeidsliv. Det er for mange som ikke har det bra på jobb. Eller ingen jobb. For mange havner utenfor. Sosial dumping, lik lønn for likt arbeid og bedre kjønnsbalanse er åpenbare og aktuelle problemstillinger. Blant annet.

Saken fortsetter under annonsen.

Likevel: Vår tids største utfordring er antagelig kampen mot ekstremisme. Uavhengig av hvilken variant den kommer i. Frigjøringsdagen er en markering av slutten på fem års nazistisk okkupasjon og – ikke minst – en ektefølt takk til alle som bidro. Dette er en sak absolutt alle kan stille seg bak. Vi er heldigvis også kommet dit at norske myndigheter, i alle fall langt på vei, nå har anerkjent innsatsen til krigsseilere og kommunister. Som også bidro. På forskjellig vis.

Frigjøringsdagen er en dag der vi minnes og ærer de som har bidratt til at vi i dag bor i et land med reell frihet. Til å være den man vil være. Til å mene det man vil mene. Til å være forskjellige.

100.000 nordmenn har deltatt i internasjonale operasjoner. I alt fra Tysklandsbrigaden til Libanon, Mali, Balkan, Afghanistan og svært mange andre steder. For egen del er jeg slett ikke enig i alt (bombingen av Libya er kanskje det mest framtredende eksempelet), men selve fundamentet er dette: Når Norge bidrar militær i kampen mot IS-kalifatet, er det nettopp fordi vi mener at dette er avgjørende viktig for at verdiene vi setter så høyt skal få gjennomslag og kunne leve videre. I motsetning til barbariet og grusomhetene kalifatet har stått for.

Militære virkemidler og våpen må være siste utvei. Men når det er nødvendig, er det nettopp for å bekjempe det ekstreme. Når vi bidrar i Mali, er det et forsøk på å skape fred og stabilitet. Når vi bidrar i Afghanistan, er det et forsøk på det samme og å gjøre vilkårene for islamistisk terror dårligere.

Ondskapen vil opplevde fra 1940 til 1945 kommer i nye former i dag. Vi er langt fra perfekte, men i den store sammenhengen er vi gode på demokrati, toleranse og menneskeverd. Dette er helt sentrale, norske verdier. Som noen har kjempet for. Mange har betalt den høyeste prisen. Disse verdiene utfordres i dag, av krefter vi må bekjempe.

Det er det verdt å gå i tog for. Det også, vil mange si. 1. mai vil aldri bli uviktig. Slett ikke. Og 17. mai er utvilsomt vår viktigste samholdsbygger. Jeg vil imidlertid hevde at 8. mai kanskje er blitt mye viktigere enn før. Og en dag for absolutt alle.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Trykk for å se kommentarer


FORSIDEN NÅ