Tegning: Ole Johnny HansenMagasin

Ut på tur

AV
Publisert
Oppdatert:

Det kan ikke være tvil om at også denne uken har vært noe preget av vær. Og vogntog på kryss og tvers over hele fylket. Man kan bli nokså forbauset – og vel så det – over at det er praktisk mulig at det kan gå så fundamentalt galt for så mange sjåfører.

De fleste har vel opplevd en utfordring eller to på vinterføre, og det er ikke forbudt å havne i trøbbel. Veitrafikkloven er imidlertid nokså klar. Det er faktisk slik her i landet at «Kongen gir alminnelige regler for kjørende, ridende og gående trafikk», og i den aller mest grunnleggende delen av veitrafikkloven kan man lese at «enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret». Loven sier også noe om at man «skal avpasse farten etter sted, føre-, sikt- og trafikkforholdene» og det kan ikke misforstås når det heter at «kjøretøy skal være bygget, innrettet, utstyrt og vedlikeholdt slik at det kan brukes uten å volde unødig fare eller ulempe og uten å skade veg».

Likevel kryr det av både sjåfører og kjøretøy som åpenbart ikke har noe på norske veier å gjøre. Og særlig på norske vinterveier. Visst kan vær- og føreforhold gi uforutsette problemer for enhver, men det kan ikke være tvil om at altfor, altfor mange vogntog aldri skulle ha fått lov til å legge i vei. Med blankslitte sommerdekk. Uten kjetting. Tungt lastet. Et cetera. Det er trafikkfarlig og må nødvendigvis påføre samfunnet store kostnader i form av unødig ressursbruk fra nødetatenes side, lange køer og generell plunder og heft.

Det er påfallende ofte tale om utenlandske vogntog, og særlig østeuropeiske. Ikke utelukkende, men i stor grad. Man kan selvsagt spekulere i hvorfor. Som med så mye annet har det antagelig med flere ting å gjøre, men det er vel grunn til å anta at vi – i stor grad – har å gjøre med sjåfører eller arbeidsgivere som ikke setter seg inn i norske forhold før de legger i vei. Noe som sannsynligvis har med penger å gjøre. Skikkelige vinterhjul er vel like lite gratis i utlandet som i Norge, men gode dekk er neppe det eneste saliggjørende. Det er en god idé å ha fysikkens lover på sin side. For her er det forskjeller på biler og hengere.

Kort oppsummert: Hvis du har mye vekt i hengeren, og ikke over hjulene som skal sørge for at redskapen går framover, blir framkommeligheten deretter. Noe som er tilfelle for mange EU-lastebiler med to – og ikke tre – akslinger. Dermed får vi en potent mikstur, gjerne ispedd manglende kompetanse på vinterlige forhold. Det har en lei tendens til å ende opp med en tungberger og lange diskusjoner med sjåførene om betaling. Som ikke alltid er like lett å få i stand.

Det er, i det hele tatt, forbausende mye som har med penger å gjøre. Det meste. Det må jo være en grunn til at sjåfører og biler fra lavkostland kjører til, fra og i Norge. Det må, enkelt sagt, være noen som står for oppdragene. Som skal ha noe fraktet. Nettopp derfor vil jeg anta at det ville være en fornuftig idé om myndighetene tok kraftigere virkemidler i bruk enn bøtelegging av sjåfører med dårlig betalingsevne. Hjullåser er i bruk, og det hender at bilen også blir holdt tilbake eller tatt i beslag, men det begynner vel først å svi dersom det – nokså konsekvent – tas beslag i godset de frakter. Gitt at det er åpenbart at de som frakter varene ikke har tatt de nødvendige forholdsregler.

Mens utenlandske vogntog kommer til Norge i forretningsøyemed, kommer stadig flere utenlandske turister til Norge for å gå på tur. Gjerne i fjellet. Resultatet er enda flere spektakulære bilder på Instagram, store opplevelser og redningsmannskaper som er utslitte etter å ha reddet ned nok et turfølge. Eller et Seaking-helikopter som må redde redde og utkjørte langveisfarende. Vi har vel alle sett bildene av en utenlandsk fjellturist i kortbukse, t-skjorte og med sandaler på beina og noe som ligner en niste i en bærepose. Som kom seg ned fra Preikestolen med et nødskrik. Utslitt. Eventuelt hentet ned av Røde Kors. I regn, tåke og midt på natta.

Det er tale om folk som aldri skulle ha lagt ut på tur.

Peter Fredheim Oma har skrevet masteroppgave om turisters besøk til Trolltunga. I denne prosessen har han snakket med utenlandske besøkende som har gått den 22 kilometer lange – og nokså harde – turen. Noen har selvsagt både erfaring og gode forberedelser bak seg, men det er relativt skremmende å lese om de mange som har svært liten erfaring med å gå slike turer. Om noen i det hele tatt. Dermed har de ikke tenkt mange tankene før de legger i vei. Fredheim Oma påpeker at enkelte har så lite erfaring med å bevege seg i ulendt terreng at det «arter seg for eksempel gjennom dårlig balanse og koordinasjon» og at dette igjen gjør at de ikke har tenkte veldig mange tanker om risiko og forberedelser. Blant annet fordi «det er alltid noen som kan hjelpe hvis det skulle skje noe».

Flere av informantene sier rett ut at de ikke har forberedt seg i det hele tatt. Flere har, utrolig nok, vanskeligheter med å svare på spørsmålet – fordi de ikke vet hva det betyr å forberede seg. En sier det slik: «Ehm … når det gjelder å ta med ekstra utstyr så er jeg ikke så dyktig til det. Jeg mener jeg er ok, du vet … jeg tok med regntøy, men jeg har ikke med hodelykt og førstehjelpsutstyr, noe som man kanskje burde hatt med.» En annen sier dette: «Vi kan ikke si at vi forberedte oss … Vi drakk oss stupfulle onsdag kveld (...) Vi snakket om jakker og klær vi kunne ha på oss og så skaffet noen av oss seg fjellsko. Vi burde helt klart snakket om dette tidligere slik at vi fikk bedre tid til å skaffe oss det vi manglet (...) Men jeg tror ikke man trenger å være godt trent eller ha mye utstyr, vi har klart det greit med shorts og sko, men skikkelige fjellsko hadde nok vært en fordel.» En tredje påpeker at vedkommende «har ikke hatt tid til å forberede meg fordi jeg har hatt problemer med knærne mine». Andre legger helt andre ting i begrepet «forberedlese»: «Jeg kjøpte mange ekstra batteri til kameraet ... nå er jeg sikker på at jeg får tatt bildet som jeg ønsker». Flere av informantene avslører at de knapt har tenkt på at turen kan innebære en risiko.

Det er forskjell på turister og vogntog, men likhetstrekkene er mange. Mye handler om at man beveger seg i et land der det stilles visse krav til utrustning og kompetanse. For de fleste nordmenn er det barnelærdom at man ikke reiser på fjelltur i flip-flops eller kjører over Haukeli i januar på slitte sommerdekk. Vi vet at Norge kan være farlig hvis man ikke tar de nødvendige forholdsregler. Vi vet også at vi ikke bare utsetter oss selv, men også andre, for fare. De økonomiske konsekvensene kan også være betydelige. Denne kunnskapen er ikke like utbredt i resten av verden. Som blir stadig mindre. Ved Trolltunga er det blitt gjort forsøk med fjellvakter som rettleder folk. Noen snur mens andre gir blaffen i rådene. Det er nokså forunderlig.

Om ikke annet er det i alle fall en påminnelse om at det ikke er noen grunn til å leke verdensmester. Enten det er på veien eller i fjellet.

Ha en god helg, Telemark – og gjerne på tur! Husk å lese fjellvettreglene først ...