Ole Johnny HansenMagasin

Tragedien på Frednes

Få har betydd mer for Porsgrunn enn Jørgen Christian Knudsen (1843-1922). Hans lillebror, Gunnar Knudsen, er kanskje hakket mer kjent, men likevel: Porsgrunn har mye å takke Jørgen C. Knudsen for. De siste års utvikling i saken om hans bolig, Øvre Frednes, er imidlertid et skrekkeksempel på det som ligner forakt for historien.

AV Lørdagskommentar
Publisert
Oppdatert:

I den grad håndteringen av en eiendommen kan kalles det, har det vært en tragedie.

Det var Jørgen C. Knudsens far – og Knudsen-familiens «stamfar» – Christen Knudsen som kjøpte eiendommen i 1854. Noe som for øvrig kom i stand etter en ren tilfeldighet. På Saltrød utenfor Arendal kom skipsreder Knudsen over en annonse i Morgenbladet om en eiendom for salg i Porsgrunn. Knudsen reiste straks til Porsgrunn, men annonsen var – i beste fall – upresis. Vannet det ble reklamert for i annonsen viste seg å være Jønholtbekken – og dermed relativt uegnet for skipsbygger Knudsen. På Frednes satt imidlertid tollkasserer Crøger på det Knudsen var jakt etter, og det ble handel. Tollkasseren endte tilfeldigvis og senere opp med å kjøpe nettopp Jønholt.

Før handelen i 1854 hadde eiendommen vært eid av kanselliråd Carl Deichman (han med bøkene og biblioteket) og broren. Senere ble eiendommen overtatt av skiensmannen Diderich von Cappelen (mot slutten av 1700-tallet omtalt som landets største reder og sageier). Jørgen Wright Cappelen (han som startet forlaget) var blant dem som vokste opp på Frednes.

Mye av aktiviteten på Frednes foregikk nede ved vannet, av nokså opplagte årsaker. Først i 1862 flyttet familien Knudsen inn på Øvre Frednes, som ble bygget for å komme litt opp i terrenget. Da Christen og Guro Knudsen begge var døde, lot sønnen sveitservillaen rive. Bygget gjenoppsto som Porsgrunn lutherske sykehus i 1902. Den nye boligen på Øvre Frednes, dagens Villa Frednes, sto ferdig i 1905.

Arkitekten var Haldor Larsen Børve, som i 1889 etablerte sin egen praksis etter å ha blitt oppfordret til dette av Gunnar Knudsen. Virksomheten kjenner vi i dag som Børve Borchsenius Arkitekter AS. Børves mest kjente verk er kanskje Dalen hotell, men det er også hans blyant som ga form til Skotfoss kirke, Herre kirke, Vår Frue kirke, Bratsberg amts sykehus (senere Sykehuset Telemark), Porsgrunds brændevinssamlag (senere Tollboden), Foldsæ, Kviteseid nye kirke, Fjågesund kirke, Herre kirke, svært mange andre bygg og – ikke minst – rådhuset i Porsgrunn.

I rådhuset i Porsgrunn finner man for øvrig en modell av «Skomvær». Barken var det første seilskipet som ble bygget i stål og senere udødeliggjort av Erik Bye. Hal toppseil, my boys, hiv-ho!

«Skomvær» ble kontrahert av Jørgen C. Knudsen. Men rederi var langt fra det eneste han er kjent for. Jørgen C. Knudsen var stortingsrepresentant i tre perioder og odelstingspresident da Haakon og Maud ble kronet i 1906. Han var ordfører i Porsgrunn, nestformann i Norges Banks representantskap og varamedlem i Nobelkomiteen. Han bidro til å starte «Tekniker’n» og i styret for PP etter at svogeren Johan Jeremiassen startet fabrikken som representerer Porsgrunns fremste merkevare.

Han beskrives som en som har satt dype og langvarige spor etter seg, både i politikken og næringslivet. Jørgen C. Knudsen var, skriver Harald Bache Bystrøm, «gjennem hele sitt liv en typisk representant for sin generasjons forretningsmenn» som var «vokst opp i en familie og i et miljø hvor hardt arbeid, nøysomhet og nøkternhet, forenet med påpasselighet i pengesaker og redelighet i adferd og oppførsel var alfa og omega». Knudsen var «dertil gavmild og hjelpsom når noen trengte hans omsorg og hjelp».

Øvre Frednes ble, etter den lange Knudsen-tiden navigasjonsskole, kulturhus og kunstnersenter, og ble i 2011 solgt fra kommunen til kommunens eiendomsselskap, Porsgrunn Utvikling (PU), som igjen solgte den videre til Frednes Bolig i 2013. Dette selskapet var eid av familien Skogen (66 prosent) og Porsgrunn Utvikling (34 prosent). Året etter ble det presentert planer for å bygge to boligblokker med totalt 40 boenheter mer eller mindre kloss oppi det gamle herskapshuset.

Alt som var igjen av den tidligere så ærverdige og omfangsrike eiendommen og maktsenteret var villaen. Nå skulle den bygges inne av to boligblokker. Dette prosjektet gikk i vasken, men det helkommunale selskapet Porsgrunn Utvikling ga seg ikke, og tok over. Parallelt med at Villa Frednes forfalt i rekordtempo, jobbet selskapet videre med planene om boligblokker. Det gikk så langt at rådmann Per Wold til slutt tok affære i fjor sommer og la planene døde. Like før det skjedde, ble det kjent at Porsgrunn Utvikling var så ivrige på å bygge at de ville kjøpe det som i praksis var en del av Øyekastveien for å kunne klemme inn et byggeri. Vegvesenet satte foten ned og mente at «byggeplanen er verken fornuftig eller langsiktig».

Underveis har Knudsens gamle villa blitt forsøkt solgt ved flere anledninger. Til slutt fikk ekteparet Mona og Marius Erlandsen tilslaget i oktober 2016. De går umiddelbart i gang med å sette villaen – som er i ferd med å bli en rønne – i stand, både ute og inne. De har, så vidt jeg forstår, ingen tilknytning til Porsgrunn. De er innflyttere – og legger for dagen et engasjement for Porsgrunns historie som er beundringsverdig. Jeg har aldri møtt eller snakket med dem, men har et klart inntrykk av at måten disse to er blitt tatt imot på, gjennom Porsgrunn kommunes håndtering av Frednes-saken, ikke er til å begripe. Planene om boligblokker var skandaløse i seg selv, og enda mer ubegripelige etter at noen forbarmet seg over den historiske perlen.

Men selv om planene om boligblokker er skrinlagt, fortsetter kommunen ufortrødent. Ingen er uenige i at det skal bygges en ny barnehage etter at den forrige brant, men når ble det en god idé å bygge et gjerde som deler den historiske skipsrederhagen i to? Det siste som er igjen av det en gang storslåtte hageanlegget skal nå ødelegges. Familien Erlandsen vil, på sin side, sette hagen i stand igjen. Noe de for så vidt og langt på vei allerede har gjort.

Saken fortsetter under annonsen.

Det er farlig å spekulere i, men kommunens håndtering av eiendommen og saken er så uforståelig og rar at man kan mistenke at «noe annet» ligger bak. Ikke vet jeg, men sunn fornuft og rasjonalitet ser ut til å ha seilt ut Sundjordetkanalen. Hvorfor denne vedvarende trangen til å ramponere et kulturminne?

I anledning Jørgen C. Knudsens 70-årsdag, i 1913, ble denne meldingen sendt fra byens rådhus til Øvre Frednes:

Magistrat og formandskap samlet til møte i dag

fremsender herigjennem sin varmeste lykønskning,

likesom man mindes med tak og anerkjendelse

Deres fortjenstfulle, uegennyttige og dyktige arbeide

for vor by. Man ber Dem endvidere at modtage

de hjerteligste ønsker for Deres fremtid.

Det er ikke for sent for «magistrat og formandskap». Det er fortsatt mulig å finne gode løsninger. Mona og Marius Erlandsen har tatt ansvar når kommunen sviktet.

Tragedien på Frednes er – langt på vei – snudd til de motsatte. For dette bør de møtes med «tak og anerkjendelse» og drahjelp. Ikke det motsatte.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Trykk for å se kommentarer