På vei inn i uføret

LØRDAGSKOMMENTAR: 2,7 prosent. Vi må langt tilbake for å finne tilsvarende ledighetstall for Telemark.

AV
Publisert
Oppdatert:

Men per 22. mars registrerte Nav altså at dette fylket hadde 2343 helt ledige personer. Det er 2343 flere enn det burde være, selvsagt, men tallet er utvilsomt historisk bra.

«Bak» disse tallene kan vi se at ledigheten er høyest i Notodden (3,4 prosent), Skien (3,0), Fyresdal (3,0), Porsgrunn (2,9) og Sauherad (2,9). Men vi kan også se at Siljan (1,8), Tokke (1,7), Hjartdal og Nissedal (1,6), Kviteseid (1,3), Seljord (1,1) og Vinje (1,0) har under to prosent ledige. Sju av fylkets kommuner hadde, per 22. mars, 22 eller færre ledige personer. Det er geografiske forskjeller, men i hovedsak er forskjellene relativt små. Også fordi tallene ikke er veldig store.

Forskjellene begynner å bli merkbare dersom vi ser på alder. I aldersgruppen 50–59 år er ledigheten 1,8 prosent. 60+ har to prosent ledighet. Deretter stiger ledigheten i takt med at alderen synker. 40–49 år har en ledighet på 2,4 prosent, mens 4,5 prosent av 25-til 29-åringene er ledige. 4,2 prosent av arbeidsstyrken i aldersgruppen 20–24 år er ledige. Det er, i absolutte tall, flere arbeidsledige under 30 år (673) enn over 50 år (545). Dette er problem én.

Dette er bare den ene siden av saken, for problem to er at antallet uføre under 30 år er enda høyere; per mars i år registrerte Nav 690 personer under 30 år som er uføre. Disse kommer i tillegg til de som er registrert ledige, og da kan vi snakke om den såkalte sysselsettingsgraden. I mars 2009 var det 390 uføre under 30 år i Telemark. Hvilket betyr at tallet er nesten doblet. På landsbasis er det en dobling, fra 7620 i mars 2009 til 16.301 i mars i år. Dette er problem to.

Grovt forenklet kan man dele inn unge uføre i to grupper: De som har en fysisk lidelse eller handikap og de som har en psykisk diagnose. For all del: Jeg vil, på ingen måte, skape et inntrykk av at man ikke er ufør dersom man har psykiske vansker, men vi vet også at mange har moderate lidelser og at det å komme i jobb, delta og bli inkludert kan være medisin i seg selv. Lediggang bidrar neppe i positiv retning.

På søndag kan vi få storstreik. LO har brutt meklingen for man ikke har kommet til enighet om – i all hovedsak – pensjon. Dette er, på alle mulige måter, et viktig spørsmål. Jeg oppfatter at hvilke ordninger vi har når arbeidslivet går mot slutten får langt større oppmerksomhet enn hvor mange som går inn i arbeidslivet – eller ikke. Et annet, politisk spørsmål som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, er innleie og midlertidige ansettelser. Da med negativt fortegn fra den politiske venstresiden, først og fremst. Det kan ikke være tvil om at det er både problematiske og potensielt problematiske sider ved økt brukt av midlertidige ansettelser, men det er verdt å notere følgende: Andelen midlertidig ansatte har falt nærmest kontinuerlig de siste 20 årene. Ifølge SSBs arbeidskraftundersøkelse (AKU) var 12,7 prosent av alle ansatte i 1996 i midlertidige stillinger. Fra 2009 har andelen ligget på pluss/minus åtte prosent. Bare tre prosent av de ansatte over 40 år var midlertidig ansatt i 2016. Midlertidige ansettelser er klart mest utbredt blant unge under 30 år, der veldig mange har en deltidsjobb ved siden av utdanning. I AKU er det ikke mulig å følge utviklingen over flere år, men fra et år til et annet kan man se hvor mange som har gått fra midlertidig til fast jobb: «Nesten halvparten av dem som var midlertidig ansatt i 2015, var fast ansatt året etter. På den annen side var 30 prosent fortsatt i en midlertidig jobb. Ellers hadde 15 prosent gått ut av arbeidsstyrken, mens 4 prosent var arbeidsledige ett år etterpå,» skriver SSB.

Saken fortsetter under annonsen.

Det er nokså åpenbart at det å være midlertidig ansatt, over tid, ikke er gunstig for en arbeidstaker, men det er antagelig like åpenbart at en midlertidig ansettelse er en naturlig vei inn i arbeidslivet – særlig for unge. For å sette det på spissen: Dersom én midlertidig deltidstidsjobb kan bidra til at én 25-åring som er på vei inn uførhet i stedet er starten på en yrkeskarriere, vil samfunnet og 25-åringen spare og tjene mye.

Det gikk alt annet enn bra da Arbeiderpartiet forsøkte å løfte sysselsettingsgraden inn i valgkampen. Å snakke om dette bør man, strengt tatt, få skryt for, men budskapet er vanskelig å selge, og det ble vel – for å bruke et folkelig uttrykk – bare rot. Nestleder Hadia Tajik hevdet – for eksempel – i midten av august, i en debatt mot Per Sandberg (Frp) og Sylvi Listhaug (Frp) på TV2, at «det er ikke blitt skapt jobber mens dere har sittet i regjering». Påstanden var selvsagt helt usann og urimelig, ettersom det åpenbart blir skapt jobber hele tiden og uavhengig av hvor elendig det måtte gå, men utsagnet om at landet gikk dårlig var på mange måter essensen i Aps valgkamp. Faktum er at landet gikk – og går – stadig bedre. Da argumentet om ledighet ikke fungerte, forsøkte Ap å snakke om sysselsettingsgrad. Uten videre hell. Og kanskje fordi store deler av fallet i sysselsettingsgraden kom da Ap satt i regjering.

NTB kunne nylig melde at «sysselsettingsandelen falt fram til starten av 2017, holdt seg stabil gjennom 2017 og viser nå vekst ved inngangen til 2018» og at «det har det siste halvåret vært en økning i sysselsettingsandelen på 0,3 prosentpoeng». Finansminister Siv Jensen (Frp) og arbeidsminister Anniken Hauglie (H) benyttet anledningen til å fyre løs mot Aps «svartmaling under valgkampen» og «Aps dommedagsprofetier». Svaret fra Tajik, som også er Aps arbeidspolitiske talsperson, er interessant. Hun sier at «Arbeiderpartiet gleder seg over hver eneste arbeidstaker som kommer i jobb», og legger til: – Min bekymring er samtidig at den vesle veksten vi har sett så langt innen privat sektor, i tillegg til å være liten, har vært innenfor sektorer med mye arbeidslivskriminalitet, lite faste ansettelser og lav organiseringsgrad. Så hvis norsk arbeidsliv og vår verdiskaping skal være på sitt beste, bør regjeringen konsentrere seg om å sikre et organisert og seriøst arbeidsliv med faste ansettelser, framfor å drive polemikk med opposisjonen.

For Telemarks del har nedgangen i ledighet per mars mot fjorår, ifølge Nav, vært største innen yrkesgruppene industriarbeid, bygg- og anlegg, ingeniør- og ikt-fag, kontorarbeid og butikk- og salgsarbeid, reiseliv- og transport og serviceyrker. Navs ferske arbeidsmarkedsprognose forteller at Nav «venter at den moderate oppgangskonjunkturen vi har hatt det siste året, vil fortsette» og at «dette vil innebære økt sysselsetting, flere i arbeidsstyrken og lavere ledighet». Nav peker på oppgang i oljeinvesteringene i år og neste år, høyere vekst internasjonalt og lav kronekurs som vil bidra til økt eksport og at høyere sysselsetting og moderat lønnsvekst bidrar til høyere vekst i konsumet i år og neste år.

Utviklingen i arbeidsledigheten er utvilsomt oppløftende, men de underliggende tallene viser noen svært problematiske og bekymringsfulle trekk, særlig knyttet til de unge – og dette tror jeg er et problem som, i stadig stigende grad, må gjøres noe med. Jeg skal ikke påstå at dette ikke står på dagsorden, men jeg oppfatter at dette ikke er av de hotteste sakene innen arbeidslivspolitikken. Arbeidslivskriminalitet, lite faste ansettelser og lav organisasjonsgrad? Det første vil alltid være et problem, men hvis dette er Aps retorikk og budskap i arbeidslivspolitikken i tiden som kommer, kan utforbakken fortsette. Ut i det totale uføret. Og uføre bør vi snakke om, for akkurat for denne gruppen er utviklingen bekymringsfull. Det er det også bedre anledning til, når ledigheten er så lav som den er; dersom ledigheten hadde vært høyere, vil ledigheten åpenbart vært problemet. Nå har vi en reell mulighet for å snakke om at alle skal med.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør


FORSIDEN NÅ