LISTHAUGMagasin
Redaktørens lørdagskommentar

...og så var alt i orden?

Redaktørens lørdagskommentar.

AV Tom Erik Thorsen
Publisert
Oppdatert:

Hvis det er ett navn som har gått igjen de siste par ukene, må det være Sylvi Listhaug (Frp). Den nå avgåtte justis- og beredskapsminister forsvant ut av regjeringen med et brak. Tilbake står et kobbel av kommentatorer, eksperter og forståsegpåere og nikker. De fleste er samstemte om at Facebook-posten som hevdet at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet» var langt over streken. At det også var dråpen. At det offentlige ordskiftet trenger en større grad av anstendighet. Særlig fra våre fremste tillitsvalgte.

Det er enkelt – og sikkert også «politisk korrekt» å være enige i dette. Jeg er også enig i mye av det, men jeg opplever debatten som unyansert. Nærmest ensidig fordømmende. Og at «problemet» nå er løst med Listhaugs avgang. Som om normaliteten er opprettet fordi man endelig har fått has på henne. Veldig lite har dreid seg om det jeg mener er et helt vesentlig og sentralt spørsmål:

Hvorfor har Sylvi Listhaug så stor støtte?

Man kan bare se på side 20 og 21 i dagens avis: På Ipsos’ partibarometer for Dagbladet får Frp i mars en oppslutning på 20,8 prosent, 7,2 prosentpoeng mer enn i februar. I en Kantar-TNS-måling for TV2 tirsdag går Frp fram med 9,8 prosentpoeng, til 20,6 prosent. Frp har fått nærmere 3000 nye medlemmer de tre siste dagene. Det har åpenbart noe med Listhaug-saken å gjøre.

Saken handler også og selvsagt om veldig mye annet. Om hva vi forventer av statsråder. Hva man kan si og gjøre. Om hvordan man tolker og tillegger andre motiver. Særlig det siste, og hvor grensesprengende lav denne terskelen for å tillegge noen motiver er blitt. På fredag hadde vi et kort innlegg på trykk i Hallo Varden, signert Jonny Jensen:

Et kort innlegg torsdag som støtter Sylvi Listhaug følges opp av Varden med et bilde av henne over det meste av spalta. Hvorfor denne oppfølginga av tema? Er det den politiske retningen Varden tenker?

Det skal altså ikke mer til enn at en avis trykker et bilde av ukens mest omdiskuterte person før det stilles spørsmål ved avisens «politiske retning».

Forsker Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier er en av mange som har vært knallharde i kritikken mot Sylvi Listhaug. I et mye delt Facebook-innlegg tegner han opp tolkningsrammen som kobler Listhaug-innlegget til 22. juli. Kortversjonen er at «en sittende justisminister fronter en idé som er så nært kjernen av tankegodset» i Anders Behring Breiviks manifest, der «de mest voldelige potente ideene som frontes i manifestet er konspirasjonen mellom innvandrere, muslimer, sosialdemokrater og feminister i en sammensvergelse for å selge ut Europa til ikke-hvite mennesker». I sin tale til landsstyret i Arbeiderpartiet, sa partileder Jonas Gahr Støre følgende: – Vi har en justisminister som bevisst, kalkulert, nører oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli. En kunnskapsminister som tror 22. juli for oss er et spill – et kort – et hvilket som helst «argument». En statsminister som med et skuldertrekk viser sin feighet og lar høyrepopulistene i egne rekker holde på.

Det er drøy kost. Listhaugs innlegg var over streken. Utvilsomt. Men var det Listhaugs hensikt å «bevisst, kalkulert, nøre oppunder akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli»? Det kan faktisk diskutere, for man trenger en tolkningsramme for å koble Listhaug-meldingen til 22. juli. Det er ikke rett fram, som Støres utsagn. Som dermed, og strengt tatt, er verre, for det er ikke noe tvil om hva Ap-lederen mener. Uten at han har fått veldig mye kjeft.

Det er likevel ikke overraskende at Listhaug måtte gå. Man kan være enig eller uenig med Listhaug, men faktum er at hun satte hele det borgerlige regjeringsprosjektet i fare – fordi hun ikke hadde støtte i Stortinget. Og det er Stortinget som bestemmer, når alt kommer til alt. Her hadde ikke Listhaug støtte. Men hun har støtte fra en relativt omfangsrik del av befolkningen. Hvorfor?

Saken fortsetter under annonsen.

Akkurat dette burde interessere flere. Jeg tror – og understreker tror – at Listhaug har fungert som et slags «hull i isen». Hun snakker til og for ganske mange som kjenner seg igjen. Som føler at hun representerer dem. Bildet kompliseres åpenbart av at en del som befinner seg på det vi må kunne omtale som ytre høyre også støtter henne. Her er det opplagt mye ugreit, for å si det forsiktig, men jeg tror at størstedelen av Listhaugs støttespillere er helt vanlige folk. Som kanskje føler at de eller det de mener ikke blir tatt på alvor. At de befinner seg under isen.

Uten sammenligning for øvrig, men dog relevant: Det kom som et sjokk på verden at Donald Trump ble president i USA. Hvordan kunne denne mannen, som sier og gjør så mye som er langt utenfor den standardiserte, politiske boksen, bli valgt?

Det er fort en øvelse som er mer risikabel enn enkel å forstå slike strømninger, men jeg antar at det har å gjøre med at det er mange som ikke føler seg hørt og representert. Sosial ulikhet er kanskje den mest nærliggende forklaringen. At man føler seg marginalisert. Og kanskje truet. Av innvandring, for eksempel. For å si det som det er: Jeg kan forstå at de som har det vanskelig kan være frustrerte. På noen. Jeg tror at vi også må ha en viss aksept og forståelse for det.

Samtidig er det bare å erkjenne at isen jeg beveger meg på nå, er tynn. For det er farlig å generalisere. Og det er på ingen måte fornuftig å putte Listhaug-tilhengere i bås. Det er det få som liker, og jeg tror hennes tilhengerskare er svært mangfoldig. Et eksempel kan være de som har et kristenkonservativt syn på verden. Det er helt reelt at mange føler at landets «kristne kulturarv» er truet. Enten som følge av innvandring eller stadig mer omfattende sekularisering, og her har vi en statsråd med korset rundt halsen. Dette er sannsynligvis like kjærkomment for noen som det er provoserende for andre. Mange blir også provosert av at islam kobles til terror og kvinneundertrykking, men mange blir også svært iltre av at de fleste ikke trekker fram en slik kobling. Listhaug er ikke fremmed for det, selv om det ikke er politisk korrekt.

Poenget er følgende: Jeg er langt fra sikker på at vi klarer å ta alt dette på alvor. At vi ikke klarer å debattere og diskutere spørsmål rundt dette på en ordentlig måte, er ettertrykkelig bevist. En del problemstillinger, særlig knyttet til innvandring, er vi for varsomme med. Vi er redde for å krenke og støte. Og det er for mange som smører altfor tjukt på i slike spørsmål og dermed sporer det helt av lenge før man kommer til kjernen i saken. Blant dem: Sylvi Listhaug.

Hvis det er et problem at mange er enige med henne, kan vi antagelig være sikre på at problemet ikke blir borte. Jeg gjetter at den som tjener aller mest på dette bråket, er nettopp Sylvi Listhaug. Vi kommer ikke en centimeter videre dersom de som støtter henne blir idioterklært eller forsøkt gjemt bort. Det er neppe mange som vil si høyt at folks meninger bør undertrykkes, men jeg har en følelse av at det er behagelig å la mye være under isen. Ute av syne.

Kanskje var det noe i denne retningen Listhaug mente da hun trakk fram ytringsfriheten i sin høyst utradisjonelle avskjedshilsen? Mange har, med rette, påpekt at det å møte motstand ikke er det samme som å bli kneblet, men, som medieviter Kjersti Thorbjørnsrud nylig sa til tidsskriftet Minerva: – Ytringsfrihet handler ikke bare om en formell rett til å uttale seg, men også om hvorvidt man har et rom for å delta uten at man blir ekskludert fra det gode selskap.

Noe som illustrerer at man kan velge tolkningsramme. Hvis man vil. Det er ofte mye lettere enn å lete etter reelle, bakenforliggende årsaker. Og gjøre noe med dem. For en ting er jeg sikker på: Det er ikke så mye som blir annerledes bare fordi Erna Solberg blir tvunget til å bytte justisminister. Så enkelt kan det umulig være.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Trykk for å se kommentarer