Gisle RoksundMagasin

Kjære Julenisse. Jeg ønsker meg helsemyndigheter som tør si at lidelse hører livet til

Bedre føre var enn etter snar, heter det i ordtaket. Det er bedre å være forsiktig enn å måtte rette opp sine feil etterpå. Helsevesenets versjon av dette er «jo tidligere, jo bedre».

AV Meninger
Publisert
Oppdatert:

Jo tidligere en sykdom eller risiko for sykdom oppdages, jo bedre er det, for da kan vi ofte unngå sykdom, ev. behandle en sykdom i et tidlig stadium og dermed få et bedre resultat. Dette høres selvfølgelig fornuftig ut. Men denne tenkningen er nå i ferd med å skade mer enn det gagner.

Tidligere var vi opptatt av å finne personer med høy risiko for sykdom, f.eks. et veldig høyt blodtrykk. De vil ofte ha nytte av behandling. I dag er det forsket fram et hav av ulike risikofaktorer. Samtidig har fagfolk og myndigheter redusert det vi kaller grenseverdier for når behandling bør finne sted, og blitt langt mer ambisiøse på mål for behandlingen. Det ligger oftest gode tanker bak en slik utvikling, nemlig å forebygge sykdom.

Internasjonalt har Legemiddelindustrien vært en viktig bakspiller i dette ved å finansiere og styre forskingen i en retning som de ønsker, dvs. som øker markedsmuligheter og salg av medisiner.

I dag er konsekvensene av alle retningslinjer og anbefalinger om å finne og behandle risikotilstander at vi alle blir risikanter og pasienter. Behandlingen skader dessverre ofte mer enn den gagner. I denne situasjonen er det svært skuffende at de sentrale helsemyndighetene fortsetter å gi ut stadig nye retningslinjer med samme siktemål: finne risikotilstander stadig tidligere. Hensikten er god, men de undervurderer potensiell skade. Og framfor alt påskynder de en prosess hvor de egentlig tar ressurser fra de syke til en stadig økende mengde bekymrede friske. De bidrar til et stadig voksende helsevesen som pålegges ansvar for flere og flere friske.

I sommer ga Helsedirektoratet ut nye retningslinjer for å forebygge hjerte/karsykdom og svangerskapsdiabetes. Retningslinjene vil føre til at titusenvis av nye, symptomfrie personer vil endre status fra friske til pasienter. Framstående forskere har anbefalt Helsedirektoratet å trekke retningslinjene tilbake.

Å snakke om og forstå risiko er vanskelig. Myndighetene hjelper oss lite med det. Ofte beskrives gevinsten av forebyggende medikamenter med såkalt relativ risikoreduksjon. Det fører til at effekten oppfattes til å være større enn den egentlig er. F.eks. kan bruk av kolesteroldempende medikamenter redusere dødelighet for hjerte/karsykdom hos friske middelaldrende menn med 32 %. Det høres jo mye ut. Men omsatt i absolutte tall må 200 friske og symptomfrie menn bruke medisiner i 4,9 år for å unngå ett dødsfall av hjerte/karsykdom og to ikke-dødelige hjerteinfarkt. De to hundre personene vil til sammen i løpet av disse årene ha brukt 357.700 tabletter. Mange påføres bivirkninger av medisinene. Høres effekten like god ut? Vi kan ikke spå hvilke tre personer som vil få nytte og hvilke 197 som ikke vil få nytte av tablettene.

Det er skuffende at Helsedirektoratet ikke tar inn over seg disse dilemmaene når de gir ut nye retningslinjer for hvordan vi som helsearbeidere kan bidra til at folk får et bedre liv. Livet er et usikkert prosjekt. Folk må lære seg å leve med denne usikkerheten. Helse på individnivå er mye snakk om flaks og uflaks. På gruppenivå ser vi store sosiale gradienter, hvor de som lever nederst i det sosiale hierarkiet er mye mer utsatt for sykdom enn de som lever øverst på rangstigen. Oppvekstvilkår er viktig. Tunge belastninger i livet skaper sykdom, livet går i kroppen. Flokken er viktig. Å ha det bra med seg selv og andre er viktig. Mening er viktig. Og selvfølgelig er det bra å mosjonere og spise sunt.

I sin iver etter stadig å finne flere friske med risiko for framtidig sykdom, bidrar helsemyndighetene til at vi som helsearbeidere tvinges til å bli mer opptatt av laboratorieverdier og laboratoriekosmetikk, enn av det som virkelig betyr noe for folk. De bidrar til å stjele tid fra legene, hvor vi i stedet for å ta opp vanskelige livsforhold og bidra til å lette livets bør, blir for mye opptatt av laboratoriesvar og ofte påfører unødvendig bekymring for framtidig sykdom.

Kjære julenisse. Jeg ønsker meg helsemyndigheter som tør si til befolkningen at lidelse hører livet til, og at de viktigste forebyggende tiltak er politiske. Sosiale ulikheter øker bekymringsfullt. Vi trenger hjelp av helsemyndighetene til å få lov til å prioritere dem som trenger vår tid mest, for å bidra til livet og ikke bare hindre død.

Da må vi også kunne si nei til noe.

Fastlege Gisle Roksund