SVENSKE TILSTANDERMagasin
Helgekommentar

Hva vi kan lære av Sverige

Her er redaktørens helgekommentar.

AV
Publisert

Det er så typisk at det nesten er platt, men vi lar oss sjarmere hver gang superkjendiser fra andre steder av kloden kommer til Norge – og skryter av oss. Som da Barack Obama var på Skjetten her om dagen og sa dette om oss:

Da jeg var i Det hvite hus og det var problemer over hele verden, hendte det jeg at sa til medarbeiderne mine: Om bare nordmenn var de som bestemte. Da ville alt vært i orden og fredelig.

Jeg er ett hundre prosent overbevist om at det siste en amerikansk president vil, er å overlate Det hvite hus til andre enn amerikanere. Nordmenn inkludert. Sånn sett er dette vrøvl fra ende til annen. Samtidig har Obama et poeng, for det er vanskelig å finne en nasjon på denne planeten som gjør det bedre. Noe vi glemmer av og til, tror jeg.

Vi skal ikke langt tilbake før vi drømte om noe annet. Vi hadde ikke behov for å reise så langt, heller. Sverige var mer enn nok. Svenskene var bedre enn oss i alt, og særlig det som var viktig. Idrett, altså. De hadde Stenmark, Sjöberg og Svan. De hadde Björn Borg, Wassberg, Mogren og en kar som snudde opp-ned på hele hoppsporten ved å spre beina da han forlot hoppkanten. IFK Göteborg vant europacupen to ganger på 80-tallet, de dro hjem fra Fotball-VM i 1994 med bronse og på isen drev de en helt annen idrett da vi jublet over at «Jimmer’n» var god i buret. Det var han også, men kanskje først og fremst fordi han ble pepret med pucker. Til og med melkekartongene var svenske. De hadde Ericsson, IKEA, Carola, Roxette og Abba. Ingmar Bergman, Pippi Langstrømpe, Selma Lagerlöf, Fjellräven, Vi på Saltkråkan, The Final Countdown, Cornelis Vreeswijk og Hennes & Mauritz. Jeg var som limt til skjermen da jeg fjetret fulgte med på Rädda Joppe. Vi kjørte Volvo, drømte om Liseberg og svenskeantenne var kult.

Mye er selvsagt veldig, veldig bra med Sverige, men den svenske stjernen har sluknet en smule. Så får mine gode, svenske venner ha meg unnskyldt for at jeg vier dette brutale faktum oppmerksomhet. For vi ser ikke til Sverige lenger. Vi vil i alle fall ikke bli som Sverige. Det forjettede land i øst er blitt noe vi skremmer med. Svenske tilstander, liksom.

Statistikk kan fortelle og brukes til så mangt, men det at Sverige har problemer, kan det ikke være tvil om. I Norge gikk Ap til valg med slagordet «Alle skal med». Søsterpartiet i Sverige, Socialdemokraterna, valgte «Ett starkare samhälle. Ett tryggare Sverige». Når selv arbeiderpartiet satser på trygghet som den fremste saken i valgkampen, sier det mye. Aftonbladet gikk i vinter gjennom alle skuddvekslinger i Stockholm, Göteborg og Malmö. På sju år var det 1500 av dem. 131 døde og minst 520 skadet. Sverige blir trukket fram som det største markedet i Europa for våpen fra Balkan. I perioden 2012 til 2017 ble 18 personer drept med skytevåpen i Norge, ifølge tall fra politiet. I Norge blir det, jevnt over, stadig færre drap. Mens det var 25 drap i Norge i fjor, var det 4,5 ganger så mange i Sverige. Brottsförebyggande rådet skisserer i en rapport fra 2014 at antall saker utenfor storbyene, og som ikke har med «kriminelle konflikter» å gjøre, blir stadig færre (som i Norge), mens «antalet och andelen fall som skett inom ramen för kriminella konflikter där illegala enhandsvapen (pistoler, revolvrar) har använts ökat kontinuerligt».

Den kjente, svenske rapperen Ken Ring, som vokste opp i drabantbyen Hässelby utenfor Stockholm, og som fortsatt er mye der, har mistet – ifølge ham selv – «18-19 kompiser» som følge av slik vold. Storebroren ble drept. Da han besøkte NRK-programmet Trygdekontoret i vår, karakteriserte han situasjonen som «öppet gangsterkrig». Hans bekymring handler ikke primært om innvandringen nå, men en utvikling der svenske myndigheter har sviktet fullstendig i integreringen over tid. Som han sa: – Flyktningene kommer ikke til våre områder. De jeg kjenner, som er blitt drept, er født i Sverige. Ken Ring er snart 40 år gammel.

Selv hadde han, til tross for en oppvekst uten foreldre og uten å vite hva en trygg familie er, et tilbud fra det offentlige. Enten det dreide seg om et kommunalt finansiert platestudio der de kunne leke med musikk eller fritidsklubber. Nå har den unge generasjonen, ifølge ham, mistet troen. Før i tiden trodde unge på læreren, mentoren og de som jobbet på fritidsklubben. Nå tror de unge på å gjøre kriminell karriere. Noe som, strengt tatt, er ganske enkelt å forstå: Hvis man opplever utenforskap og ikke har håp om en bedre framtid, er det kort vei til lettjente penger fra salg av narkotika.

Ungdom har alltid gjort – og kommer alltid til å gjøre – ting som er lite gjennomtenkt. Når ungdommer i Sverige gjør dumme ting, som å brenne biler, er det i stand til å påvirke en valgkamp. Det er et bilde på noe større, mens retorikken blir redusert til å handle om dette. – Vad fan håller ni på med, sa statsminister Stefan Löfven (S). Han slo fast at samfunnet kom til å «reagere hardt» på brannene.

Det er mer naturlig å spørre hva Löfven holder på med. Det er åpenbart en politisk trend at «sterke menn» er tøffe i retorikken. Men, og for å si det veldig enkelt: Jeg tror at folk som har det bra ikke gjør så mange dumme ting som de som ikke har det bra. Det finnes åpenbart unntak, men de aller fleste er smarte nok til å holde seg på matta når ting er på stell. Én av forklaringene kan være utenforskap, både reelt og opplevd. I Norge er det, relativt sett, små forskjeller på folk. Visst er det forskjeller, men det er mindre forskjell på høy og lav i Norge enn andre steder. I Sverige, for eksempel. Det er grundig dokumentert at ulikhetene i Sverige øker. Den svenske økonomen Tino Sanandaji sa nylig til VG at «vanlige folk» knapt har hatt noen økning i disponibel inntekt de siste 30 årene, andelen under OECDs fattigdomsgrense i Sverige har økt fra sju til 17 prosent, pensjonistene får en stadig lavere andel og «gapet mellom fattig og rik er nå større i Sverige enn i USA under Ronald Reagan 80-tallet». Han påpeker at «innvandringsdebatten har dekket over de fundamentale problemene i økonomien». Gini-koeffisienten, det vil si målet for ulikhet er, ifølge en rapport fra Nordisk Ministerråd, den samme i Norge nå som på midten av 1990-tallet. Da var Sverige blant landene med minst forskjeller. Dette har endret seg radikalt; Sverige er nå på nivå med Tyskland og Frankrike.

Det er ikke så veldig rart at Sverigedemokraterna øker sin oppslutning. Partiet har en guffen fortid og politiske løsninger som er enkle og populistiske. Det ligner litt på Trump. Mye handler om innvandring. Det er lettere å vinne stemmer på å snakke om slike ting enn hvordan man skal redusere sosiale forskjeller. Selv om dette, høyst sannsynlig, ville ha ført til en situasjon som er noe i nærheten av «orden og fredelig». I stedet for å bli som Sverige, bør vi lære av Sverige. Politikerne må tørre å snakke om reelle problemer og løsninger. Mediene må problematisere og, for all del, ikke dekke over – og dermed bane vei for alternative nettsteder som Avpixlat og Flashback forum. For det er ikke bare idyll her i landet, når alt kommer til alt. Vi har våre utfordringer. De blir neppe borte av seg selv. Det kan vi i alle fall lære ved å se til Sverige.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Trykk for å se kommentarer